Time to Reflect Reality

av Bull.Miletic

“Det er skinnene. Det er de som i sin tid la skinnene, de som kanskje for lengst er døde, som fremdeles styrer trikken.”

Lars Saabye Christensen, Byens spor, s 130.
Time to Reflect Reality av Bull.Miletic
"Time to Reflect Reality" av Bull.Miletic. Foto: Bull.Miletic.
Time to Reflect Reality av Bull.Miletic
"Time to Reflect Reality" av Bull.Miletic. Foto: Bull.Miletic.
Time to Reflect Reality av Bull.Miletic
"Time to Reflect Reality" av Bull.Miletic. Foto: Bull.Miletic.

I det kunstneriske forskningsprosjektet Time to Reflect Reality tilnærmer vi oss forskjellige måter å kjenne og oppleve byen på gjennom mediearkeologiske undersøkelser av maskinsyn.

Videoinstallasjonen består av to kinetiske videoprojeksjoner, et Mylar-gardin og rødfargede vinduer. Én videoprojektor er festet til et autonomt kjøretøy i bevegelse og viser trikkefilmer fra filmhistoriens første tiår, ca. 1896-1906. Dette er såkalte fantomturer, dvs. filmet med kameraet festet foran trikken mens den krysser byens nettverk av skinner. Den andre videoprojektoren er festet til en langsomt roterende mekanisme som får videobildet til å bevege seg i en 360-graders vertikal bane i utstillingsrommet. Denne videoen viser jordoverflaten fra perspektivet til en Landsat-satellitt i bane rundt planeten.

Prosjektet tar utgangspunkt i den kommersielle konkurransen som nå pågår innen utvikling av digital infrastruktur for førerløse kjøretøy i den fremtidige smarte byen. Tiden det tar å generere omgivelsene i et sanntidskart for bilen blir referert til som Time to Reflect Reality (TTRR). I dette prosjektet er vi imidlertid mindre interessert i konseptet og fremtidige funksjoner til den selvkjørende bilen og mer opptatt av hvordan fremskrittene i maskinsynet vil endre vår oppfatning av den fysiske verden.

Installasjonen er satt opp for å produsere alternative kartografier i utstillingsrommet gjennom en kombinasjon av gammel og ny teknologi. Her undersøker vi videre og kombinerer de to fenomenene vi kaller cinéma trouvé og proxistance. Vår intensjon er å utvikle en mer enn menneskelig tilnærming til kunnskap som allerede figurerer i bymiljøet, men som lett kan overses og glemmes i den fremtidige smarte byen.


Urban Biology after Cybernetics: Neurons / Brain / Sponge

av Ingrid Halland

Urban Biology after Cybernetics: Neurons / Brain / Sponge” blir et bokkapittel i den kommende antologien Urban Ecologies.

Tidlig på 1960-tallet foreslo arkitekt og byplanlegger Constantinos Doxiadis at framtidens by vil være «et kontinuerlig nettverk av sentre.» For å forklare og eksemplifisere denne typen byplanlegging refererte Doxiadis til nevronenes biologiske logikk – i motsetning til den sentraliserte logikken til et voksende tre. På samme tid foreslo arkitekt Kenzo Tange at byen var som en utvidet hjerne: «Store storbyområder eller megalopoliser i vår tid blir hjernen til det moderne samfunnets kropp. Folk og informasjon vil sammen sirkulere rundt i disse hjernene. Innbyggerne er som elektroner som flyter i en elektronisk ‘hjerne.’»

Gjennom det 20. århundre har byen ofte blitt beskrevet med henvisning til biologiske metaforer: byen som en menneskekropp, som et tre, som bindevev eller et nervesystem. Men på 1960-tallet bygget sammenligningene mellom en by og en hjerne på en veldig spesifikk gren av biologien: De biologiske metaforene om «byen som en utvidet hjerne» var forankret i en gren av biologi nært knyttet til kybernetisk teori og avansert datateknologi. Biologen Conrad Hal Waddington (1905 - 1975) var en pioner for denne utviklingen, og hans banebrytende teori om epigenetikk la grunnlag for feltet systembiologi. Waddington har blitt karakterisert som en «marxistisk biolog» og på 1960- og 70-tallet jobbet han tett med Doxiadis og Tange for å konseptuelt omdefinere det urbane systemet forankret i hans biologiske teorier. Hans forslag til en urban metafor var imidlertid ikke en kybernetisk hjerne – men en svamp. Dette kapittelet undersøker Waddingtons biologiske urbanisme og diskuterer 60-tallets forbindelser mellom systembiologi og urbanisme. Kapittelet viser hvordan Waddingtons bybiologi brøt med konvensjonelle kybernetiske teorier om byen som en utvidet hjerne: Byen var ikke en sammenhengene enhet med fritt flytende informasjon som i en elektronisk hjerne. I stedet for et åpent kybernetisk nettverkssystem, foreslo den marxistiske biologen at byene måtte planlegges, bygges og utvikles som solide strukturer i kombinasjon med et mykt og fleksibelt vev – som en svamp med sitt rigide men porøse skjelett. Waddington at denne måten å tenke om byen på kunne åpne opp for endring.


RE FLUKS

av Christine Petersen og Jonas Gunerius Larsen

RE FLUKS tar utgangspunkt i det felles overordnede temaet for utstillingen; Urban Ecologies og diskusjonen rundt ulike former for urban intelligens, det være seg menneskelige eller ikke-menneskelige, som figur i urbane omgivelser. Når man snakker om den smarte byen så refereres det ofte til avansert data teknologi og hvordan denne er og har vært med på å endre byen.

Når man snakker om økologi i kraft av byutvikling, eller problematiseringen rundt vekst og populasjon, så snevres igjen diskusjonen inn til hvordan teknologien skal redde oss, ved at man appliserer ny teknikk inn i bygningene. At løsningen er som noe «grønt» påklistret heller enn å se at økologi handler om å se ting i helhet og i større sykluser.

Teknologi kan diskuteres på mange plan – bokstavelig talt. For byen kan også sees på, i sin helhet - og i seg selv, som teknologi. Hvor byen er som et instrument konstruert for å bo tett sammen, hvor bygninger og infrastruktur er «hardwaren» som muliggjør alle de parallelle livene som utleves innenfor et begrenset geografisk område.

Det å bo i by er en av de mest bærekraftige måter å bo i 2021. Når man bor tett så er det lettere å dele på ressursene, men en av utfordringene ved å bo tett er også å bevare kvaliteten med å få sol og dagslys inn i boligen. Fra 1. juli 2021 stilles byggeforskriftene ikke lengre krav til sol i nye boliger som bygges i Norge. Frarøvelse av dagslys strider med grunnleggende behov vi mennesker har.

I denne sammenheng synes vi det er interessant å hente frem glass som bygningsmateriale. Historisk åpnet oppfinnelsen av glasset opp for at man kunne få dagslys inn i rommet og for muligheten til å forbinde seg med omgivelsene på utsiden. Glassets egenskaper som arkitektonisk element er en viktig ingrediens i byens vokabular. Smart bruk av glass har ikke bare gitt oss muligheten til å se ut av vinduet, men også la oss se inn i mikrokosmos og ut i makrokosmos.

RE FLUKS tar utgangspunkt i glassets «grenseløse egenskaper» med ønske om å utforske materialets uforløste potensiale i boligens målestokk. Glasset kan så mye, og er nesten uforståelig i sin natur da det har sin opprinnelse fra sanden. Noe tett som blir transparent. Materialet kan gjøre det ultimate arkitektoniske trikset; Å definere rom uten å hindre visuelle baner eller lys. Og det er dette vi vil jobbe med, lyset. Kultiveringen av dagslyset. Glassets som et romskapende bygningselement, men samtidig som en videre bringer av lyset. Altså ikke redusere glassets bruksområde kun som fasadeelement, men anvende glass som romdannede element, sjikt som skiller ad funksjoner og som lar lys gjennombore den dype planen. Dagslyset blir en mer og mer dyrbar ressurs ettersom byen ekspanderer, og hvor tilgangen til dagslys er med på å diktere antall rom i en leilighet.

Installasjonen er utført i to deler; L og M Hvor hvert elementene kobler seg direkte til to av lysåpningene i inngangsrommet inn til Galleri Rom. Hvert av elementene har sitt spesifikke program, som springer ut av plasseringen i rommet. Rom L er tenkt som et adskilt rom som man kan gå inn i og som kobler seg direkte på vindusflaten ved siden av inngangsdøren. L har i tillegg til å skulle spre lyset videre inn i rommet, som oppgave å være arbeidsplass for vakten på galleri Rom under utstillingsperioden. På kveldstid vil rommet opplyses som en lampe ved hjelp av dagslyspærer og fluoriserende maling, og synliggjøres Galleriet rolle i byen. Element M kobler seg på vinduet og er tenkt som en lysfanger og et møbel som vender ut mot bakgården.

Arbeidet har som hensikt å undersøke alternative måter å endre bestående planer ved etablere flere rom i en leilighetsplan, men uten å øke antall m2. Ved bruk av glass som bygningsmateriale kobler rommet seg direkte på lyskildene som allerede er i rommet, og bringer dagslyset videre inn i bygningen.

Vi mener at en bærekraftig byutvikling handler like mye om å bygge noe av høy kvalitet og med planløsninger som tillater mange ulike typer bruk, som at avanserte teknologiske lønninger alene er svaret alene på utfordringene byen står ovenfor.

Sponsorer
×