Urbane økologier verk

Time to Reflect Reality

“Det er skinnene. Det er de som i sin tid la skinnene, de som kanskje for lengst er døde, som fremdeles styrer trikken.”
Lars Saabye Christensen, Byens spor, s 130.

Time to Reflect Reality undersøker forskjellige former for urban kunnskap gjennom et mediearkeologisk perspektiv på maskinsyn.

Videoinstallasjonen består av to kinetiske videoprojeksjoner, et Mylar-gardin og rødfargede vinduer. Én videoprojektor er festet til et autonomt kjøretøy i bevegelse og viser en kombinasjon av historiske trikkefilmer fra Oslo, Bergen og Trondheim (1908-1950) fra Nasjonalbibliotekets filmarkiv og trikkevideoer fra dagens Oslo. Dette er såkalte fantomturer, dvs. filmet med kameraet festet foran trikken mens den krysser byens nettverk av skinner. Den andre videoprojektoren er festet til en langsomt roterende mekanisme som får videobildet til å bevege seg i en 360-graders vertikal bane i utstillingsrommet. Denne videoen viser jordoverflaten fra perspektivet til en NASA-satellitt i bane rundt planeten.

Prosjektet tar utgangspunkt i den kommersielle konkurransen som nå pågår innen utvikling av digital infrastruktur for førerløse kjøretøy i den fremtidige smarte byen. Tiden det tar å generere omgivelsene i et sanntidskart for bilen blir referert til som Time to Reflect Reality (TTRR). I dette prosjektet er vi imidlertid mindre interessert i konseptet og fremtidige funksjoner til den selvkjørende bilen og mer opptatt av hvordan fremskrittene i maskinsynet vil endre vår oppfatning av den fysiske verden.

Installasjonen er satt opp for å produsere alternative kartografier i utstillingsrommet gjennom en kombinasjon av gammel og ny teknologi. Her undersøker vi videre og kombinerer de to fenomenene vi kaller cinéma trouvé og nærdistanse. Vår intensjon er å utvikle en mer enn menneskelig tilnærming til kunnskap som allerede figurerer i bymiljøet, men som lett kan overses og glemmes i den fremtidige smarte byen.

Det autonome kjøretøyet i Time to Reflect Reality er utviklet i samarbeid med Chris Myers ved CITRIS Invention Lab, University of California, Berkeley, og Tønnes Frostad Nygaard ved Institutt for informatikk, Universitetet i Oslo.

Cinéma trouvé station

Filmprogram av Bull.Miletic

Cinéma trouvé station er et filmprogram med historiske og samtidige fantomturer filmet fra trikken i Bergen, Oslo og Trondheim. Programmet er kuratert av Bull.Miletic og fungerer som referansemateriell til deres kinetiske videoinstallasjon Time to Reflect Reality. Filmene i programmet er fra Nasjonalbiblioteket og folkeforskere. Programmet er åpent for innsending! Vennligst send lenken til din fantomtur via e-post til studio [æt] bull.miletic.info.

Trondheim (1949-1950), Nationalbiblioteket, 0:14 min.
Oslo (2019), Ciel Waagenes Udbjørg, 8:24 min.
Oslo (1950), Nationalbiblioteket, 1:07 min.
Oslo (2019), Ciel Waagenes Udbjørg, 13:29 min.
Oslo (1950), Nationalbiblioteket, 0:35 min.
Oslo (2020), Ciel Waagenes Udbjørg, 35:07 min.
Oslo (1950), Nationalbiblioteket, 0:02 min.
Oslo (2020), Ciel Waagenes Udbjørg, 8:00 min
Bergen (1929), Nationalbiblioteket, 0:06 min.
Oslo (2020), Ciel Waagenes Udbjørg, 11:59 min.
Bergen (1929), Nationalbiblioteket, 1:09 min.
Oslo (2020), Ciel Waagenes Udbjørg, 10:08 min.
Bergen (1929), Nationalbiblioteket, 0:31 min.
Oslo (2020), Ciel Waagenes Udbjørg, 11:42 min.
Bergen (1929), Nationalbiblioteket, 0:06 min.
Oslo (2020), Ciel Waagenes Udbjørg, 3:12 min.
Trondheim (1908) Nationalbiblioteket, 4:04 min.
Oslo (2020), Ciel Waagenes Udbjørg, 12:16 min.
Oslo (1920), Nationalbiblioteket, 1:14 min.

Hum of the Tram—H.O.T.T. Revisited

av Siri Austeen

Lydinstallasjonen Hum of the Tram—H.O.T.T. Revisited er en gjenlytt med opptakene fra Oslo trikk 137 og prosjektet Hum of the Tram som blir rekontekstualisert i dialog med Bull.Miletics kunstneriske forskningsprosjekt Time to Reflect Reality. Installasjonen referer til byen som akustisk landskap - og til det skjulte, men allikevel sansbare. Den utforsker lytteperspektivet og lydlige minner, samt gallerirommet som et lydskapende og resonerende akustisk objekt.

Prosjektet Hum of the Tram (2009) satte fokus vår felles soniske hverdag og hvordan lyd kan benyttes både som medium for sosial interaksjon og som utgangspunkt for studier av det urbane rom. Publikum og reisende ble invitert på en tur gjennom Oslo med en opp-mikket trikk fra Olaf Ryes Plass via Aker brygge, Majorstuen og tilbake til Sinsen. Ved hjelp av et bredt spekter av opptaksteknikker og et fler-kanals avspillingsoppsett ble lyden av trikkens bevegelser forsterket og mikset i sanntid. Sammen med dedikerte trykksaker og sjåførens kunngjøringer underveis, ble trikken utforsket som lydlig instrument og arena for kollektive og individuelle erfaringer underveis.

Hum of the Tram var del av prosjektet “Manual for the construction of a sound as a device to elaborate social connection” organisert av Brandon LaBelle/Jana Winderen for Ultima 2009. Konduktør: Leif Inge Xi, miks: Ingar Hunsgaard og Siri Austeen.

Urban Biology after Cybernetics: Neurons / Brain / Sponge

av Ingrid Halland

“Urban Biology after Cybernetics: Neurons / Brain / Sponge” blir et bokkapittel i den kommende antologien Urban Ecologies.

Tidlig på 1960-tallet foreslo arkitekt og byplanlegger Constantinos Doxiadis at framtidens by vil være «et kontinuerlig nettverk av sentre.» For å forklare og eksemplifisere denne typen byplanlegging refererte Doxiadis til nevronenes biologiske logikk – i motsetning til den sentraliserte logikken til et voksende tre. På samme tid foreslo arkitekt Kenzo Tange at byen var som en utvidet hjerne: «Store storbyområder eller megalopoliser i vår tid blir hjernen til det moderne samfunnets kropp. Folk og informasjon vil sammen sirkulere rundt i disse hjernene. Innbyggerne er som elektroner som flyter i en elektronisk ‘hjerne.’»

Gjennom det 20. århundre har byen ofte blitt beskrevet med henvisning til biologiske metaforer: byen som en menneskekropp, som et tre, som bindevev eller et nervesystem. Men på 1960-tallet bygget sammenligningene mellom en by og en hjerne på en veldig spesifikk gren av biologien: De biologiske metaforene om «byen som en utvidet hjerne» var forankret i en gren av biologi nært knyttet til kybernetisk teori og avansert datateknologi. Biologen Conrad Hal Waddington (1905 - 1975) var en pioner for denne utviklingen, og hans banebrytende teori om epigenetikk la grunnlag for feltet systembiologi. Waddington har blitt karakterisert som en «marxistisk biolog» og på 1960- og 70-tallet jobbet han tett med Doxiadis og Tange for å konseptuelt omdefinere det urbane systemet forankret i hans biologiske teorier. Hans forslag til en urban metafor var imidlertid ikke en kybernetisk hjerne – men en svamp. Dette kapittelet undersøker Waddingtons biologiske urbanisme og diskuterer 60-tallets forbindelser mellom systembiologi og urbanisme. Kapittelet viser hvordan Waddingtons bybiologi brøt med konvensjonelle kybernetiske teorier om byen som en utvidet hjerne: Byen var ikke en sammenhengene enhet med fritt flytende informasjon som i en elektronisk hjerne. I stedet for et åpent kybernetisk nettverkssystem, foreslo den marxistiske biologen at byene måtte planlegges, bygges og utvikles som solide strukturer i kombinasjon med et mykt og fleksibelt vev – som en svamp med sitt rigide men porøse skjelett. Waddington at denne måten å tenke om byen på kunne åpne opp for endring.

RE FLUKS

av Christine Petersen + Jonas Gunerius Larsen

RE FLUX av Christine Petersen og Jonas Gunerius Larsen. — "RE FLUX" av Christine Petersen og Jonas Gunerius Larsen.

Glasset kan så mye, og er nesten uforståelig i sin natur da det har sin opprinnelse fra sanden. Tenk at noe som er tett blir transparent. Tenk at noe som forsvinner mellom fingrene plutselig blir fast og skarpt som kniven. Materialet kan gjøre det ultimate arkitektoniske trikset; å definere rom uten å hindre visuelle baner eller obstruere lyset. Rent fysisk utgjør glasset fasadene til den voksende byen, og billedlig er glasset treffende som en metafor for moderniteten. Smart bruk av glass har ikke bare gitt oss muligheten til å se byen og dermed oppleve den på en ny måte, glasset har også latt oss se inn i mikroskoper og ut i universet.

Når det snakkes om økologi og byutvikling – eller problematiseringen rundt vekst og populasjon – begrenses ofte diskusjonen til hvordan teknologien skal redde oss ved å applisere en ny teknikk inn i bygningene. Men i prosjektet Urbane økologier forståes begrepet økologi heller som en måte å forstå byen på: ulike sammenhenger, helheter og sykluser.

Hvordan kan vi bo stadig tettere i byen, men samtidig adskilt? Hvordan kan vi bevare behovet for dagslys når vi må bygge tettere og høyere? RE FLUKS undersøker hvordan glass kan både avgrense og åpne opp. Hvilken grad av grenser og romfølelse kan det transperante skape?

RE FLUKS består av to romlige installasjoner i glass som er situasjonsbestemte til ROM for kunst og arkitektur. Begge rommene kobler seg på galleriets eksisterende vindusåpninger og sprer dermed dagslyset videre inn i rommet. Et lite rom kobler seg fast i vinduet mot vest og et mindre objekt på vinduet mot øst. Hver av installasjonene har sitt spesifikke program, som springer ut av plasseringen i gallerirommet. Rommene er ikke tenkt som autonome installasjoner, ei heller som nybrottsverk innenfor glasskonstruksjoner. Dette er rom som direkte betjener funksjoner koblet til galleridriften.

RE FLUKS undersøker relasjonen mellom sted, rom og lys for å løfte frem glassets betydning for hvordan byen sanses.

Objective Enactive

av Petrine Vinje + Olaf Tønnesland Hodne

Objective Enactive er en skulpturell installasjon på et skyvedørsvindu. Installasjonen består av to gjenkjennbare symbol: et punkt og et kors, laget av de kunstige materialene hydrotermisk quartz (ametyst) og komposittmaterialet Corian. Sammen danner disse to symbolene et velkjent instrument for å oppdage sin egen blinde flekk (discus nervi optici). Gjennom installasjonen kan betrakteren velge å se på by-scenen som utspiller seg på utsiden eller utforske det lille «tomme hullet», som er et lite felt med redusert visuell informasjon i synsfeltet vårt.

Lyset strømmer inn i øyet gjennom pupillen og brytes i regnbuehinnen og linsen (lens crystallina) før det treffer netthinnen. Denne er omgitt av lyssensitive proteiner, fotoreseptorer, som sender elektriske impulser til synsnerven. Impulsene sendes via synsnerven til hjernens synssenter, som prosesserer og tolker informasjonen. Inne i bløtlegemet som jo øyeeplet er, akkurat der den optiske nerven, går ut av netthinnen er det én liten flekk uten fotomottagelige celler. En «blind» flekk. Når hjernen ikke mottar visuell informasjon fyller den inn informasjonen ved å hente fra det omkringliggende bildet. Slik er vi aldri bevisst den blinde flekkens eksistens i våre daglige liv. Den blinde flekken er kjent som det uforklarlige i forholdet mellom det bevisste og ikke-bevisste, den illustrerer det største problemet i viten om menneskeslektens bevissthet: hva registrerer vi som objektiv sannhet? Hva er subjektiv kunnskap og er den pålitelig?

I datateknologi og maskinlæring omtales feil i utførelsen av en kommando, som «ikke-performativitet» eller «glitch». Vi spør, med dette verket, om det er mulig å forstå glitcher som teknologiske slektninger til menneskeøyets blinde flekk? Om så er, kan det argumentere for at teknologien er en forlengelse av oss selv, som imiterer og utvikles fra den biologiske organismen og tar del i det meningsskapende, som våre likeverdige? Hvordan vil dette forandre hvordan vi oppfatter våre omgivelser gjennom våre mange linser (i våre egne øyne, i smarttelefonenes kameralinse og andre digitale verktøy)?

Med Objective Enactive foreslår vi å omdefinere den blinde flekken i vårt synsfelt, til en biologisk glitch: en allestedsnærværende protest i vårt blikk på omgivelsene. Gjennom å undersøke synssansen ved å aktivisere den biologiske glitchen gjennom bevissthet kan vi gå fra å være en passiv, observerende mottaker, til deltakende i en verden gjennom enaktivisme, der opplevelsen av å være en kropp i et rom, i en by, blir avgjørende for vår fremtid.

Som kunstnere er vi engasjerte i visningsstedet som styreleder og tekniker. Vi har tatt på alvor dette ståstedet, når vi ble invitert av Bull.Miletic til å til å delta i forskningsprosjektet. Gjennom kunstnerisk refleksjon har vi gått til verks med å utvikle installasjonen Objektive Enactive og utfordres i denne kontekst til å se på våre roller i kunstnerøkologien.

Everywhere is Now: A Cartography of Remote Daydreams

av Kjersti Wikstrøm

Kan et smarttelefonkamera operere selvstendig? Hvordan sanser en telefon romlige forhold og urbane miljøer? I «Everywhere is now» utforskes latente og forestilte romlige narrativ i video- og bildemateriale fra et utilsiktet "livsloggingsarkiv"; øyeblikk fanget av en smarttelefon som tilfeldig dokumenterer mine hverdagslige rom og gjøremål. Gjennom å undersøke maskinens perspektiv på minner, følelser, forestilling og drøm, alle viktige komponenter i persepsjon av rom og romlig opplevelse, stiller prosjektet spørsmål ved om det faktisk finnes en slags transsubjektiv, eller snarere cyborgiansk, digital topophilia (en sterk fasinasjon for særegne rom og steder).

På søken etter dagdrømmens algoritme og forståelse av selv og sted i en nettverksbasert og hybrid virkelighet, diskuterer prosjektet simultaniteten i romlig opplevelse, crowd sourced og/eller digitalt konstruerte minner, kvantifiserte data og maskinlæring. Et sentralt moment i den kunstneriske utforsking er hvordan overvåkingsteknologi og AI-funksjoner integrert i de hverdagslige smartenhetene vi omgir oss med påvirker, og muligvis til og med samutvikler, våre romlige episodiske minner. Dermed også våre fremtidige romlige opplevelser og forestillinger. For ikke å nevne våre forståelser av identitet og subjektivitet.

Verket består av en romlig multimediainstallasjon. 20 simultane projeksjoner brukes til å utforske bilder og videomateriale fra livslogg-arkivet som steder på terskelen mellom det fysiske, det digitale og det forestilte. Med utgangspunkt i ideen om at en romlighet alltid vil oppleves simultant i sin realitet, og i sin virtualitet, og at individets subjektive romlige opplevelse formes i en syklus hvor både egne tidligere opplevelser, minner og forestillinger, og de vi får formidlet av andre, er vesentlige byggestener i våre fremtidige forståelser av og forestillinger om nye rom, er verket tenkt som en slags evighets-, eller tilfeldighetsmaskin. I projeksjonenes kontinuerlig skiftende overlapp oppstår stadig nye dagdrømmende romligheter i en uavbrutt utveksling mellom den "sansende" smarttelefonens romlige univers og "mine" stedlige preferanser.

I realisering av installasjonen har Kjersti arbeidet tett sammen med Nicolai Fontain